Familieforøkelse, igjen

Jada. Jeg har funnet meg en villkattunge nå. For ei uke siden var hun inntørket og hadde puss i øynene, møkkete poter og oppblåst mage. Nå, etter ei uke på rehab hos Bergjlotska hospitalet, er hun blank og spretten, fjong, nybadet og ormekurert.

Døtrene har døpt henne Smørblomst (hun minste sier snørrblomst, men det tror jeg er helt tilfeldig), og hun er en hit i heimen. Snørrblomst spiser, drikker, koser og gjør fra seg på toiletten - ingen skulle tro at hun var en snerrende villkatt bare for ei uke siden.

Rasekatten er dritsur. Han freser og flekker tenner før han snur rumpa til knøttet og går. Men vi andre har latt oss fortrylle av det lille vesenet.

Så hva nå da? Da jeg fant henne, trodde jeg hun var huskatt og mistet. Etterhvert skjønte jeg at hun ikke var tam og medgjørlig, bare utsultet, dehydrert og veldig, veldig slapp.

Jeg hadde tenkt omplassering, eller i verste fall avliving (hvis vi ikke fikk henne frisk). Det tenker jeg ikke nå, for nå tenker jeg at det sikkert er like greit av vi beholder henne.

Sånn er det med den saken.

Når Gemalen får bestemme...

...hva hans fru skal parfymere seg med, så velger han - hold dere fast - Poison Hypnotic fra Christian Dior. Med undertittel Sensuelle.

Det er jo ikke så lett å beskrive duft per data. Men navnet antyder vel hvilken kategori parfyme det handler om. Man går ikke med den på jobben eller butikken eller når man henter i barnehagen - for å si det sånn.

Den passer nok aller best på natteklubb, og der finner man kun unntaksvis Bergljot (42 1/2). Subsidiært kan man kanskje påføre seg litt poison i knehasene eller på håndleddene (fortrinnsvis i heimen) og se hva som skjer.

Det er sikkert det han har tenkt, han som brakte den hypnotiske, sensuelle giften hjem til meg.

...og bunnen er ennå ikke nådd.

Fasiken.

Og så jeg som trodde jeg var over den verste kneika og på vei mot stjernene (nei, ikke himmelen, så gammel er jeg tross alt ikke).

Thank you, Dagbladet.

Hilsen Bergljot, 42 1/2

Bergljot tester ny teknologi mens Gemalen er ute og sykler

Eller ny og ny, fru Blom.

Det er bare det at jeg har fått meg iPod. Jada. Jeg har lenge visst at det finnes noe som heter MP3-spillere, jeg har jo ei stedatter på 20, men jeg har aldri kommet på at jeg skulle hatt meg en sånn en. Jeg har da radio, både i huset og i bilen.

Jeg er ingen innovatør når det gjelder å ta i bruk ny teknologi. Jeg er aldersmessig i nærheten av middagshøyden, og jeg klarer meg strålende med den teknologien jeg allerede har og (iallfall delvis) behersker.

Sist jeg anskaffet meg noe nymotens var vel da da jeg kjøpte meg en Sony Walkman helt på begynnelsen av 1990-tallet. Jeg har aldri kjøpt cd-spiller, ei heller har jeg brukt egne penger på mobiltelefon.

Det er Gemalen som har brakt den nye dingsen heim. Den er så liten at jeg nesten ikke kan se den uten briller, og den er rosa - for å markere at instrumentet belongs to the gamla. Gemalen har puttet sanger inn i maskinen, selv har jeg nok med å fatte og begripe at det er mulig å få plass til så mye musikk inn i en så liten dings.

I går var iPoden ute og jogget. Da lærte jeg at jeg må ha nye øretelefoner (heter det det nå for tiden?) - og så lærte jeg at jeg muligens bør revurdere joggemusikken min. Elias Akselsen og REM gjorde liksom ikke susen. Min joggevenninne, som lytter til Nickelback og Metallica, hadde mye mer kraft i frasparket.

Nu vel. Noen av dere trodde kanskje at det er selve iPoden som er poenget i dette innlegget. men det er ikke det. Som sagt er det Gemalen som kom hjem med den, og den var godt plantet inn i rosebukett. Jeg ble ganske mistenksom over gaven, den passet liksom ikke inn i skjemaet.

Ikke hadde ha fått lønn, ikke var det morsdag, ikke var det bursdag og ikke har jeg født barn.

Når Bergljot lukter ugler i mosen, er det som regel ugler i mosen. Det var det også denne gangen.

Nei, han har ikke vært utro. Derimot har han kjøpt seg ny sykkel, enda den gamle nesten er helt lik og nesten helt ny (ja da, den fikk han i fjor), og enda vi, ifølge ham, ikke akkurat vasser i penger for tiden.

Man kunne jo savne en konsistens mellom ord og gjerning her - men Gemalen mener at det er å be om for mye. Tross alt var sykkelen et kupp, den var på halv pris - og hvem vet, det kan jo hende at han skal sykle Giro de Italia neste år. På mountain bike.

Spørsmålet er om en iPod og roser går opp i opp med en sykkel, og om jeg egenlig blir forsøkt lurt her. Men det orker jeg ikke å bry det lille, pene, blonde hodet mitt med akkurat nå.

Lønn som kommer når den ikke skal....

...er mye gøyere enn lønn som ikke kommer når den skal.

Bergljot, for eksempel, våknet i dag av at det tikket inn en SMS fra banken; Ny saldo er.... Nei, jeg har ikke tenkt å videreformidle detaljene rundt ny saldo. La meg heller si det sånn at det ikke sto så godt til med gammel saldo.

Lønna var ventet 12. september. I dag er det den 9., kontoen formelig bugner av kapital, og det er fredag. Joda, det ordner seg for snille jenter.

Håper alle dere andre også får en rik helg, på den ene eller den andre måten.

...enda mer netlog, men så er det slutt!

Det er med stor glede og forlystelse at jeg kan melde at jeg har klart å komme meg ut av netlog-faenskapen. Og, ikke minst, jeg har klart å få ut mor mi også. Hun er nok glad for det.

Mine hundreogfjerten kontakter lurte nok på hva jeg holdt på med. Noen sendte til og med epost til meg for å spørre. Spam, svarer jeg, uten å gå videre inn i dybden på at det er jeg selv som har generert denne spamen, ved et uhell.

Nå ja. Som følge av tirsdagens katastrofe oppdaget jeg et gildt nettsted tilhørende datatilsynet som har mange gode råd til deg som ønsker å komme deg ut av nettfora du med eller uten vilje har vast deg inn i. Veien ut av uføret kan gå via www.slettmeg.no.

Og ja, det blir basar. Jeg må bare finne ut hva jeg skal basunere bort først.

Hjelp, jeg havnet på www.netlog.com

For noe skit! Jeg har jevnlig fått noen henvendelser på epost fra folk som vil ha meg med på netlog. De sier at jeg kan få se bildene deres der inne, og at alt er så stas på netlog, atte. Jeg har vel reagert på at det er Kjell, gutt 64 og Ellen, jente 58 som har vært mest aggressive på vervingen - så jeg har ignorert mailene. Ignorert og ignorert.

Jeg må innrømme at jeg er venn med Ellen og Kjell på Facebook. Men det var ikke på mitt initiativ - jeg vet om både Ellen og Kjell, men jeg tror ikke at jeg noen gang har møtt dem. Det er bare det at jeg er så dårlig på å avvise "venner jeg ikke kjenner".

I dag kom også en henvendelse fra Per Espen, gutt 49, han vil også vise meg alt han har på netlog. Ja vel, tenkte jeg, og registrerte meg for å se hva Per Espen har å by på. Det skulle jeg aldri har gjort. tabbe, tabbe, tabbe.

Plutselig ble det sendt ut eposter til alle kontaktene mine i adresseboka. Det gikk fort som f, og definitivt helt imot min vilje. Hallo, 129 hel- og halvkjente er blitt invitert inn på profilen til Bergljot, jente 42, ifølge netlog bosatt i Sogn og Fjordane. Jeg tror jeg dauer.

Etter meget om og men klarte jeg å avregistrere meg - men det hjelper lite i forhold til alle de stakkars kontaktene mine som sikkert tror jeg er helt tullerusk i hodet. Andre enn meg som har tullet seg inn på netlog? Hvis ja, hva gjør man egentlig der inne?

Jeg gremmes så langt inni marehalmen at jeg tror jeg går hjem og legger meg nå. God natt.

Disippelen som forsvant

I dag morges hadde fjasebloggen 150 registrerte disipler, og Bergljot var så hoppende tilfreds med dette at hun besluttet å kalle inn til basar. Dessverre må basaren avlyses/utsettes, da en av disiplene har trukket seg i løpet av dagen, og det helt uten forklaring.

Bergljot grubler fælt over frafallet. Var det innlegget om bisperådvalget som ble for provoserende? Eller har Bergljot skrevet for mye om trim og trening den siste tiden? Eller er Bergljot blitt tam, daff og kjedelig?

Så mange spørsmål, men så få svar. Og foreløpig ingen kvalifisert milepæl som resulterer i basar.

Tid for viktige spørsmål

Hvor lenge kan man flirte med trim før man risikerer å bli treningsnarkoman?

Bannefingeren

"Mamma, Pingu viser bannefingeren!" kauker Sønnen, den enbårne (8) forferdet.

Pingu (4) har egentlig bare sittet og viftet med hånda og stukket opp en og annen tilfeldig finger, hun har jo ikke begrep om at det er bannlyst å stikke opp den midterste.

Grunnet den voldsomme oppmerksomheten fra storebroren, som neppe heller aner den fulle og hele sannhet om bannefingerens opprinnelse, fortsetter hun med fingerviftingen. Så klart.

"Mamma, se!!!! Hun gjør det igjen. Det er stygt!"

"Det er da bare en finger," forsøker jeg meg.

"Neiii! Det er bannefingeren!"

Ja vel ja. Må jeg virkelig dressere min yngste datter om anvendelse av fingre også nå. Jeg trodde slikt kom seinere i livet, og at det ikke er mødrene som må ta den biten av oppdragelsen.

For hva sier man? Bannefingeren er bare en av fem, eller to av ti, og det er ingen logisk grunn til at det er støtende å heve denne mot skyene. Selv om jeg ikke liker helt når mor mi viser omtalte gest i trafikken.

Den ultimate bannefingerøvelsen er for øvrig å ta alle fingrene til værs, samtidig, for så å avrunde med å snu håndflaten og peke den egentlige bannefingeren framover.

"F... your whole family, and your dog, too," betyr det.

Stort slemmere blir det vel ikke.

Kampen mot muskelsvinnet

"Jogging er for folk som er for dumme til å se på tv," påstår Frk. Frekkesen.

Ganske frekt, synes jeg, for jeg er da ikke så dum. Jeg er bare halvgammel og smådesperat, for jeg har lest i VG at damer på 40+ først og fremst må kjempe mot/baske med muskelsvinn når de (okei, vi) skal trimmes opp.

Muskelsvinn. For et grusomt, negativt ladet ord. Så grusomt er ordet, eller mer presist framtidsutsiktene, at jeg begynte å jogge nesten umiddelbart. Ikke fordi det er så stas å jogge, men fordi jeg må gjøre noe mens jeg venter på at den ultimate treningsformen for nettopp meg skal dukke opp.

Nå har jeg jogget flere ganger i uka i en hel måned. Jeg venter fortsatt på at det skal bli gøy, men det har iallfall blitt mindre ugøy. Dessverre kan jeg ikke melde om endorfiner, det er mulig disse er blitt vasket bort sammen med de svunne musklene. Hva vet vel jeg. Men man kan jo ha et godt liv uten endorfiner, sikkert, så jeg klager ikke.

Det fine med jogging er at det kan utøves på kort varsel i nærområdene, og at man strengt tatt ikke trenger annet utstyr enn gode sko. Og så får man relativ god effekt på ganske korte økter over ganske kort tid. Dette er helt i tråd med Bergljots treningsfilosofi, som går ut på at man skal ha "minst mulig innsats - mest mulig effekt".

Mest effekt får man visst av intervalltrening og motbakkeløp, men jeg er ikke helt klar for slikt. Medbakkeløp er mer min greie. Fortrinnsvis i medvind.

Andre muskelsvunne mosjonister der ute? Hvis ja, stå fram!