Ørene er ikke helt tette. En suksesshistorie fra en vellykket familie

Jeg gjør som Jesper J. sier - jeg kommuniserer vennlig, men bestemt. Jeg ser barna mine, bekrefter dem og bla bla bla og alt det der.

Av og til lurer jeg på om min utrettelige innsats for å få sosialisert mine barn er forgjeves. For effekten er liksom ikke umiddelbar og slettes ikke målbar (det kan skyldes at jeg er rimelig kjip med gullstjernene.)

Men i dag...! I dag skjedde det noe som tente håpet i ei dessillusjonert trebarnsmor. Det skjedde under middagsmåltidet, denne gylne høytidsstunden hvor familien er samlet i idyll og fredsommelighet.

Min yngste var noe utilpasset, til tross for mild hiksting og spasmer oppfattet jeg at det hadde noe å gjøre med plasseringen av (den hjemmelagede!*) potetstappa i forhold til (den magre!**) kjøttpølsa.

Det var da min mellomste utbrøt, vilt empatisk:

"Ååååå! Jeg synes så synd på Vilhellerikke!" Femåringen snur seg så og sier, henvendt til sin lillesøster:

"Du vet hva mamma sier, Vilhellerikke. Livet er ikke alltid rettferdig."

(Vilikke er usedvanlig opptatt av rettferdighet og, i særdeleshet, urettferdighet.)

Hun har pigede hørt etter, uten at jeg har fått det med seg. Er det rart jeg er rørt?

* Siden bloggen for tiden er nominert i en viss mammabloggtevlig, føler jeg et prekært behov for å understreke at våre barn ikke bare lever av halv- og helfabrikata.

** Og selvsagt velger vi bestandig sunne, magre, sukkerfrie matvarer.